Smatting

Vi fikk i oppgave på skolen idag om å skrive om et av stikkordene vi hadde tatt. Jeg valgte å skrive om stikkordet smatting, altså noe som irriterer meg og som gjør meg sint. Slik ble det:

Smatting. Denne lyden som oppstår når man spiser. Nå, som leser, la du nok til "med åpen munn" etter forrige setning. Men neida, smatting oppstår med lukket munn og, maten som skyldes rundt i munnhulen, spyttet som pumpes og blandes inn med maten, knekkebrødet som knuses mot tennene, tunga som går mot ganen. Og det er dette lille fenomenet som får hårene på kroppen min til å reise seg, frysninger til å gå nedover ryggen, blodet til å sprute opp til hodet, og vips er antenna fyrt.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om annet enn dette fenomenet av en lyd. De forsterkes til det dobbelte og borer seg igjennom hodet fra hvert sitt øret, som en drill, møtes på midten, og sender en irritasjon gjennom hele kroppen. Gaffelen med maten på som er på vei opp til munnen er levende, sprell levende, detter av, gaffelen går automatisk ned mot tallerkenen igjen, og plukker det opp, kjører gaffelen mot munnen i et litt raskere tempo denne gangen, og får så vidt alt inn i munnen. Så kommer hevnen. Du tygger så hardt du kan, pumper så mye spytt som mulig, skylder maten rundt i munnen, tar tunga mot ganen idet du så vidt åpner munnen for å hente inn litt luft etter alt arbeidet, og der, i det ene tiendelsekundet av et minutt kommer den verste lyden av de alle, lyden som får blodet til å sprute forbi hjernen og opp mot taket, grøsningene til å fly gjennom kroppen som aldri før, og vips så, ved hjelp av en tallerken med mat og to personer, har det oppstått en krig. En krig mellom to personer. En krig av det verste slag, en provoserende krig, en Israel-Palestina krig, der en person starter, men oppfatter det ikke som ille, den andre fyller opp, den første tar igjen hevn, og den andre gir en enda verre hevn, og slik fortsetter det. Det blir aldri en vinner og man vet aldri hvem som er skyldig. Tilsutt er den ene tallerkenen så godt som tom, personen slenger fra seg kniven og gaffelen ned på tallerkenen, løfter seg raskt opp, dytter stolen hardt inntil bordet, gir den andre personen et olmt blikk, beveger seg raskt mot oppvaskmaskinen og kaster bestikket nedi kurven i oppvaskmaskinen i håp om å treffe. Tallerkenen lager en høy og skjærende lyd idet den treffer tallerkenen bak i maskinen og glasset med en enda verre lyd. Og tilslutt, i ren ondskap, for å sette prikken over i-en setter personen på oppvaskmaskinen som raskt spytter ut vann, skyller det rundt, og knuser vannet mot tallerkenene, bestikket og glassene. Endelig, tenker du, endelig er krigen over etter disse minuttene som ødela resten av dagen din og ditt tidligere glade humør, men neida, krigen fortsetter i morgen, og dagen derpå, helt frem til du blir så gal at du flytter for deg selv og nyter maten for deg selv. Endelig fra og ro, men neida, det er fortsatt deg selv igjen, lydene blir verre, alt forsterkes og du blir galere enn galest. En ren krig med etterfølgere.